I det siste har jeg lagt merke til at E snakker til A med kjeftestemme. Som et ekko. Av meg, må jeg innrømme. Jeg har visst kommet inn i et spor der jeg løser konflikter som ei ekte kjeftesmelle. Jeg bare må innse det. Ikke bra! Jeg som har en filosofi om at hos oss skal stemningen være positiv. Jeg må komme inn på rett spor igjen. E og jeg har prata om det, at jeg har et prosjekt om at jeg skal klare å kjefte mindre.
Det har faktisk gått bra i flere dager. Jeg har endret reaksjonsmønster når ting går i vranglås. Jeg lirker og lurer, avleder og står på mitt på en mindre krass måte. E tester meg ut stadig vekk, hun er nokså utholdene hun også. Jeg minner henne på "prosjektet", og at jeg ikke kommer til å kjefte, samtidig som jeg ikke gir meg.
I dag kom den ultimate testen...
E oppdaget at den vannflaska hun ville ha var lagt i A sekk! Og A ville ikke bytte. Full krise! E slo seg helt vrang. Da er det ikke så greit å være den eneste voksne... E var eitrende sinna, og prøvde seg på alle skitne knep. Det var umulig å kle på henne. Klokka gikk. Det endte med at jeg måtte kle på meg og A, stolpe til bilen, og sette A inn.
- Jeg er ikke sinna, sa A.
Jeg forklarte henne at hun måtte sitte fint å vente der mens jeg henta E. Som heldigvis hadde roet seg såpass at det gikk an å få klærne på henne. Når vi endelig kom til bilen, var stormen heldigvis over. PHU! Jeg er stolt, jeg, altså, at jeg klarte å beholde roen!
At man i tillegg må måke bilen, nærmest "hoppe" over brøytekanter, bli blaut, rygge i barnehagebakken og få snø i veska setter jo bare en ekstra spiss på morgenen! :-D Ha ha!
Skrevet 3. februar 2010
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar