onsdag 25. mai 2011

Fargerik gud

Dagsrapport ved middagsbordet :
E husket så høyt i barnehagen i dag at hun fikk et glimt av gud. Han hadde blå sko og røde bukser, og smilte.

fredag 13. mai 2011

Trollet sa unnskyld

Hverdagslivet har endret seg litt hos oss i år, jeg har begynt i ny jobb. Tidligere har jeg jobbet hjemmefra, og har hatt anledning til å gjøre en del husarbeid på dagtid mens jentene var i barnehagen. En av oss, eller begge, har kunne stille opp til foreldrekaffe i barnehagen, og jeg har gjerne vært hjemme hvis jentene har vært syke. Nå jobber jeg full tid med til sammen ca en times kjøring hver dag. Jeg er nok litt mer stressa og klemt av den mye omtalte tidsklemma, og forsøker å få gjort unna litt klesvask og oppvask mens jentene ser barne TV, og smugleser kanskje avisa mens ungene forteller om dagen sin. Jeg har ikke gitt jentene mine den oppmerksomheten de ønsker, og trenger, i hverdagen.

Vi tror nok at grunnen til at E har vært ekstra trollete den siste tida har med dette å gjøre. Hun prøver å få mammas oppmerksomhet ved å tøye greneser og krangle, særlig når hun begynner å bli trøtt og sliten. Hun har opponer som en fjortis, og hun har klart å få mamma til å ta til tårene. Jeg har ikke vært flink til å takle E på den rette måten. Vi er nokså like, vi to, og angrer og "får vondt i hjerte" som hun sa her en dag.

...

Her en natt var E sinna, redd og hun gråt, og fortalte at hun hadde drømt at det var et troll som hadde vært slem og kløpet henne i armen. "Det gjør vondt, ennå, mamma". Vi snakket om det slemme trollet dagen etterpå.

...

Jeg har forsøkt å gi E mer oppmerksomhet og tid på ettermiddagene, og vi har snakket om at hun må forsøke å høre på det vi voksne sier, selv om hun er trøtt og sliten. Hun har fått skryt når hun har klart å endre adferd i en "kritisk" situasjon. Jeg har blitt flinkere til å møte de begynnende krisene på en bedre måte. Vi har begge sagt unskyld.

...

Det første E sa gledesstrålende her en morgen: Mamma, vet du hva?! Trollet sa unnskyld!
Og E hadde akseptert unskyldningen, og de ble venner.

...

Vi er i ferd med å finne en god hverdagsbalanse, tror jeg. Og jeg tror vi har forstått noe viktig, både hun på fem og hun på 38.

onsdag 11. mai 2011

Famili(s)ært

Alle familier har vel sine særheter og spesielle koder og ord. Vi og. Jeg synes det er så fint at vi har noen ord og rutiner som er funnet opp av oss, ting som gjør oss til en enhet. Det blir på en måte hemmelige "koder" som er vanskelige for utenforstående å forstå.

For eksempel: Når jeg vasker håret til jentene, skal de alltid ha en "halvpart"... Kanskje ikke helt logisk at det betyr at de vil ha en håndfull av såpeskummet fra håret?

Eller når de ikke vil gå helt vanlig nes trappa, bumser de ned. Det var noe vi begynte med da de var ferske i kunsten å gå i trapper, og det føltes tryggere at de satt på trappetrinnet og akte, eller bumset, seg nedover.

Og frister det å få en real prompekos? Det er alltid stas her i huset... Det er en deilig kos med "prompelyd" mot kinnet. Og så må det spøkes med at det ikke er lov til å prompe, og "det var deg, nei, det var deg".

Når vi har god tid på morgenen, bytter pappa og jentene på å tegne skattekart på ryggen til hverandre, med utbroderende beskrivelser om klipper, sandstrender, palmer, haier og skattekister med de mest fantastiske sjørøverskatter. Eller vi "snakker om farger". Da ligger vi side om side og finner saker og ting som er rosa, blå eller grønne. En enkel lek som jentene elsker. Gjentagelser gjør ikke noe, det er følelsen av fellesskap og nærhet som er viktig.

En annen hyggelig ting som er blitt en greie i vår familie er å sitere fra bøker og lydbøker. Vi leser favorittbøkene og hører lydbøkene igjen og igjen, så jentene kan historiene veldig godt. Det kan løse en liten floke og få oss til å le hvis vi siterer fra Myggsprayen eller Pulverheksa. Sitatet som hører med til leggerutinen er hentet fra en koselig bok.

Snart kommer jeg sikkert på flere familiesærheter... gjør du? Del gjerne eksempler! :)

lørdag 7. mai 2011

Stor, men liten. Liten, men stor.

E har gledet seg i månedsvis til bursdagen sin.Hun har ment at når hun bare blir fem år, da kommer hun til å klare så mye. Hun sovnet i går kveld med stor forventning. Hun spurte om når gjestene kom fra klokka var halv syv i dag. Hun kuttet bananer og pisket krem til bløtkaka med stort alvor.Hun var så stor og flink og ryddet rommet helt alene mens hun nynnet til barnesangene fra CD-spilleren. Hun kledde seg med sin aller fineste kjole halvannen time før gjestene skulle komme. Hun nøt oppmerksomheten og de flotte gavene. Hun lyste av stolthet da alle fikk se den fine bøtkaka hun hadde pyntet, og synes det var stor stas når vi sang bursdagsangen for henne. Hun sykla på sin nye sparkesykkel, lekte i sitt nye telt, hoppa i sin nye saccosekk og tegna med sine nye gatekritt. Og ble trøtt og litt kranglevoren. Ville gå sin vei, for mamma var dum og dust. Måtte ha hjelp for å komme ned fra fjellskrenten. Fikk kos og klem på fanget til mamma og historien om da hun var bitte liten og nyfødt. E var så trøtt, så trøtt.
- Mamma, jeg vil være liten... sa den lille, store E.
Det er ikke bare lett å være fem år, og ha forventinger om å ha blitt stor. Det er ikke alltid så lett og være 38 år og ha forventninger om å være voksen, heller... Vi ble eninge om at alle har lov til å være liten av og til.

Store, lille E, gratulerer med fem år!