Jentene liker godt å høre historier fra da de var mindre. A sier: Mamma, hva gjorde jeg da jeg var liten? Og forventer en god historie. Da er disse notatene gode å ha, jeg leser bakover innimellom for å bli minnet på de gode historiene.
Men favoritthistorien til A har jeg jammen ikke skrevet om, tror jeg. Historien inneholder stor dramatikk og endte heldigvis godt!
Vi kosa oss med epler i stua, rett før jeg skulle på et årsmøte på hotell. Pappa skulle kjøre meg dit, så han var på vei for å hente meg. Plutselig begynte A som da var ca ett år å hoste og harke. Jeg slo henne lett i ryggen, uten at det hjalp. Jeg snudde henne opp ned, og fikk Rune til til å skjønne at det var alvorlig. Han prøvde å ringe legevakta, som ikke svarte, jeg ringte mamma og spurte om de kunne komme for å passe E, for vi måtte på legevakta med A. Rune ringte 113, og vi fikk forklart hvordan vi skulle legge henne på fanget mens vi slo på oppover mot hodet. Det hjalp ikke, og vi mistet kontakten med A. Hun var ikke blå i ansiktet, men fjern i øynene. Legebilen var på vei, men damen på 113 bestemte at de ville omdirigere et legehelikopter som var i lufta i nærheten. Vi klarte å holde hodet kaldt, E forsto ikke alvoret, men det gjorde mamma og stefaren min som kom i bilen samtidig som de så helikopteret over vårt hus. De måtte leite litt for å finne et sted å lande, stefaren min henta de med bil, samtidig som legebilen kom.Mamma grein når hun kom inn, jeg ga henne A og tok med E for å holde henne unna når hjelpen kom, ville ikke at hun skulle bli redd. Midt oppi dette ringte svigermor, og fikk litt å bekymre seg for hun også... 5 eller 6 menn stormet inn og koblet A til noen apparater, og fant ut at eplebiten ikke satt i luftrøret. A fikk noe vann, og kastet opp eplebiten og var helt fin igjen. Akkurat da kom pappa inn, helt askegrå i ansiktet, han hadde jo sett helikopteret og legebilen.
For en oppstandelse! Og "alle" ble involvert. Vi fikk en skikkelig støkk, og lærte at vi klarer å holde hodet kaldt. Etterpå, når alt var bra kom tårene. Og etterpå kom alle bekymrede smser og telefoner fra naboer og venner som hadde sett helikoteret. Godt å bo i et lite samfunn der folk bryr seg!
A gjenfortalte historen slik: da jeg var liten hang det en pærebit fast under haka mi, og da kom helikopteret...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar