Jeg har noe å lære av mine barns selvtillit og optimisme.
I dag bestemte E seg for at hun trengte verktøyskrinet sitt. Det har ordentlig sag, så det er trygt plassert høyt oppe på garderobehylla i gangen. Jeg var på kjøkkenet og hørte hektiske E dra meg seg sin bittelille kjøkkenstol.
Jeg sa: Du rekker ikke opp, E.
Men det var E helt sikker på at hun gjorde, og ga meg beskjed om at hun klarte det fint sjøl. Stolen over sko og vesker i ei heftig fart, E opp på stolen, men enda er det over en meter igjen. Pappa kom til unnsetning.
A klatrer også. På alt. For eksempel på trehjulssykler. Og faller ned. Igjen og igjen. Hun har ukuelig tro på egne evner, og mot til å prøve. Blåmerker og andre vondter kureres med kos, trøst og blåsing.
Hun stoler på støtteapparatet rundt seg. Til slutt klarer hun jo å komme trygt både opp og ned av tripp-trapp-stolen.
Kanskje jeg skulle gå på mine oppgaver med samme innstilling? Og stole på at støtteapparatet er der når jeg går på tryne...
Skrevet 2. juni 2009
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar