Mens mamma var borte

En jentetur til Danmark med inspirasjon, god mat og litt shopping er et godt avbrekk i hverdagen, men sannelig er det godt å komme hjem til den fine familien også. Som A påpekte ved frokostbordet i dag:
- Vi er fire i familien vår igjen, når mamma var borte var det bare tre. Nydelig illustrert med fingre i været. Go`ingen!

God var også den lille natthistorien pappa kunne fortelle: A våknet og var kald for andre gang, for frøkna har en tendens til å ende opp uten dyne et par ganger i løpet av natta. Pappa dro dyna over.
- Tusen takk, pappa, sa hun litt i halvsøvne
- Vær så god, lille venn, men neste gang kan du dra dyna over sjøl.
Svaret var visst nokså nølende...

...

En av middagene var ferdigpizza, to-pakning fra Dr. Oetker. Den første var Pizza Mozzar-Ella og den andre var Mozzar-Aurora...

Verdens beste 3-åring

For nøyaktig tre år siden skjønte vi at noe var på gang, og ringte til de kommende besteforeldre for å komme å være barnevakt for storesøster E. Da vi kom bort på sykehuset åpnet den automatiske døra inn til legevakta seg ikke, og jeg husker jeg nokså panisk prøvde å bake på vinduet. Heldigvis var det en ventende pasient som fikk noen til å åpne døra. Jeg var litt eplekjekk, og trodde jeg skulle klare å komme meg opp på føden for egen maskin, men etter å ha stoppet med veer hver meter nede i kjelleren, fant pappaen ut at dét ikke ville gå fort nok, og fant en rullestol.

Da vi kom inn på føden, ble vi møtt av en velkjent jordmor som hadde fulgt både denne og den forrige graviditeten, og det jeg lurte på da, var hvordan det gikk med min venninne vi hadde fått melding fra noen timer før. Selvfølgelig fikk vi ikke vite mer enn at det var bra, men vi møttes dagen etter med hver vår tulle.

Vår lille A hadde hastverk, og vi hadde en grei og "lett" fødsel. Og jammen fikk vi ei grei og lettvind frøken.

Tre år, lille venn! Du skravler og synger dagen lang, og flørter deg gjennom livet! Du elsker oppmerksomhet og er full av spillopper og morsomme vitser. Du har et imponerende ordforråd og høy sosial intelligens. Du lar deg ikke plukke på nesa. Du setter opp en uskyldig mine og vrir deg unna ubehageligheter og krangel på magisk vis... Verdens beste A, gratulerer med tre-årsdagen om få timer.

Å tenke det verste

Jeg har valgt å støtte en auksjon til inntekt for Stine Sofies Stiftelse. Jeg oppfordrer deg til å gå inn på nettsidene deres å se filmene som er lagt ut der. Har vi en mistanke om at et barn har det vanskelig, må vi tørre å bry oss. Vi kan ringe Alarmtelefonen for barn og unge.

Ønsker du å bidra med i auksjonen, ta kontakt her.

Snart stor nok?

A mente at hun snart ville bli større enn E.
- Jeg vokser og vokser, snart helt opp til taket.
E kunne avkrefte det:
- Nei. Når du blir 40 sånn som pappa, da er du ferdig med å bli lengere og lenger. Da blir du bare kjukkere og kjukkere.
...

Fin dag

Du vet det blir en fin dag når du våkner av at det er en nydelig liten stemme som synger fra barnerommet. Og du blir sikrere i din sak når to jenter står opp, blir vasket og kledd uten krangling og tull.

Mesterplan

- Jeg skal bli kamera-mester når jeg blir stor, sånn som pappa, sa A i dag. Snart tre, og med planen klar. Fin tittel hun ga fotografpappaen sin også.

Hjelp fra oven

Jentene liker godt å høre historier fra da de var mindre. A sier: Mamma, hva gjorde jeg da jeg var liten? Og forventer en god historie. Da er disse notatene gode å ha, jeg leser bakover innimellom for å bli minnet på de gode historiene.

Men favoritthistorien til A har jeg jammen ikke skrevet om, tror jeg. Historien inneholder stor dramatikk og endte heldigvis godt!

Vi kosa oss med epler i stua, rett før jeg skulle på et årsmøte på hotell. Pappa skulle kjøre meg dit, så han var på vei for å hente meg. Plutselig begynte A som da var ca ett år å hoste og harke. Jeg slo henne lett i ryggen, uten at det hjalp. Jeg snudde henne opp ned, og fikk Rune til  til å skjønne at det var alvorlig. Han prøvde å ringe legevakta, som ikke svarte, jeg ringte mamma og spurte om de kunne komme for å passe E, for vi måtte på legevakta med A. Rune ringte 113, og vi fikk forklart hvordan vi skulle legge henne på fanget mens vi slo på oppover mot hodet. Det hjalp ikke, og vi mistet kontakten med A. Hun var ikke blå i ansiktet, men fjern i øynene. Legebilen var på vei, men damen på 113 bestemte at de ville omdirigere et legehelikopter som var i lufta i nærheten. Vi klarte å holde hodet kaldt, E forsto ikke alvoret, men det gjorde mamma og stefaren min som kom i bilen samtidig som de så helikopteret over vårt hus. De måtte leite litt for å finne et sted å lande, stefaren min henta de med bil, samtidig som legebilen kom.Mamma grein når hun kom inn, jeg ga henne A og tok med E for å holde henne unna når hjelpen kom, ville ikke at hun skulle bli redd. Midt oppi dette ringte svigermor, og fikk litt å bekymre seg for hun også... 5 eller 6 menn stormet inn og koblet A til noen apparater, og fant ut at eplebiten ikke satt i luftrøret. A fikk noe vann, og kastet opp eplebiten og var helt fin igjen. Akkurat da kom pappa inn, helt askegrå i ansiktet, han hadde jo sett helikopteret og legebilen.

For en oppstandelse! Og "alle" ble involvert. Vi fikk en skikkelig støkk, og lærte at vi klarer å holde hodet kaldt. Etterpå, når alt var bra kom tårene. Og etterpå kom alle bekymrede smser og telefoner fra naboer og venner som hadde sett helikoteret. Godt å bo i et lite samfunn der folk bryr seg!

A gjenfortalte historen slik: da jeg var liten hang det en pærebit fast under haka mi, og da kom helikopteret...