sans og samling

Vi snakket om samlinger ved middagsbordet.
E: - Jeg samler på stein, skjell, og eikenøtter. Bestefar samler på biler.

kosemas

E kom inn på vårt rom for å få hjelp til å skru på Tv en lørdagsmorra. Det var pappas tur, men mamma kunne godt tenke seg litt kos først:
- E, vil du ikke ligge her å kose litt først?
- Nei, jeg vil ned å se på TV!
- Ikke en liten kos, engang?
- Mamma, du maser med enn Baff!

(Baff er navnet E ga sin bestefar.)

11. september

11. september for ti år siden var jeg Fredskorpser i Dhaka, Bangladesh. Vi sto opp som vanlig, og slo CNN på radioen. Jeg forsto ikke hva de snakket så opprørt om på nyhetene. Var det en andmeldelse av en actionfilm, eller hva? Etterhvert forsto vi at noe veldig dramatisk hadde skjedd, og vi løp opp på vårt TV-rom, som vi delte med andre som bodde på internatet sammen med oss. Jeg husker det så klart, det er nesten så jeg hører den spesielle lyden i trappa da vi løp opp til TV-rommet. Det var spesielt å se de uvirkelige bildene på TV sammen med venner fra Zimbabwe, Nederland og Bangladesh. Vår venninne fra Nederland gråt i frykt for venner i NY. Vi diskuterte om dette ville få konsekvenser for vårt dagligliv i et muslimsk land. Ville det være farlig for oss, som jo kan se amerikanske ut, å bevege oss på gata? Vi diskuterte om vi turde dra på jobb. Heldigvis viste det seg at det ikke var noen grunn til frykten, selv om vi fikk brev fra den norske ambassaden med instrukser på hva vi skulle gjøre hvis situasjonen skulle bli farlig. Men verden ble forandret.

Hvor var du?

Bære og trøste

Noen ganger er det godt å bære ei trøtt og redd frøken inn i dobbeltsenga. En redd femåring som drømte om skumle sjørøvere. Så fint det er å kunne trøste og roen ned. Så godt å holde rundt den lille og kjenne at pusten blir rolig. Så deilig å kjenne den lille varme, kroppen legge seg tettere. Så nydelig det er å føle at nærheten er ønsket.

Så godt, lille venn, å kunne gi deg det du trenger.

Du ei bestemt ung dame, som har egne meninger og bein i nesa, så sant og si er det deilig å gi uten å møte "motstand".

Ikke flere ord igjen

A er ei skravlebøtte. Det går i ett dagen lang, også når hun leiker aleine, da prater hun med seg selv. Her en kveld var hun den siste opp fra badekaret, og hadde en hel masse på hjertet, og mye å fortelle. Helt til denne kom:

- Mamma, vet du hva?
- Nei.
- Ikke jeg heller...

Da skjønte mamma at det var leggetid! :)