Trollet sa unnskyld

Hverdagslivet har endret seg litt hos oss i år, jeg har begynt i ny jobb. Tidligere har jeg jobbet hjemmefra, og har hatt anledning til å gjøre en del husarbeid på dagtid mens jentene var i barnehagen. En av oss, eller begge, har kunne stille opp til foreldrekaffe i barnehagen, og jeg har gjerne vært hjemme hvis jentene har vært syke. Nå jobber jeg full tid med til sammen ca en times kjøring hver dag. Jeg er nok litt mer stressa og klemt av den mye omtalte tidsklemma, og forsøker å få gjort unna litt klesvask og oppvask mens jentene ser barne TV, og smugleser kanskje avisa mens ungene forteller om dagen sin. Jeg har ikke gitt jentene mine den oppmerksomheten de ønsker, og trenger, i hverdagen.

Vi tror nok at grunnen til at E har vært ekstra trollete den siste tida har med dette å gjøre. Hun prøver å få mammas oppmerksomhet ved å tøye greneser og krangle, særlig når hun begynner å bli trøtt og sliten. Hun har opponer som en fjortis, og hun har klart å få mamma til å ta til tårene. Jeg har ikke vært flink til å takle E på den rette måten. Vi er nokså like, vi to, og angrer og "får vondt i hjerte" som hun sa her en dag.

...

Her en natt var E sinna, redd og hun gråt, og fortalte at hun hadde drømt at det var et troll som hadde vært slem og kløpet henne i armen. "Det gjør vondt, ennå, mamma". Vi snakket om det slemme trollet dagen etterpå.

...

Jeg har forsøkt å gi E mer oppmerksomhet og tid på ettermiddagene, og vi har snakket om at hun må forsøke å høre på det vi voksne sier, selv om hun er trøtt og sliten. Hun har fått skryt når hun har klart å endre adferd i en "kritisk" situasjon. Jeg har blitt flinkere til å møte de begynnende krisene på en bedre måte. Vi har begge sagt unskyld.

...

Det første E sa gledesstrålende her en morgen: Mamma, vet du hva?! Trollet sa unnskyld!
Og E hadde akseptert unskyldningen, og de ble venner.

...

Vi er i ferd med å finne en god hverdagsbalanse, tror jeg. Og jeg tror vi har forstått noe viktig, både hun på fem og hun på 38.